Verdiløse garantier
Artikel fra Oslo Bygningsarbeiderforening
«Vikarbyrådirektivet er et godt direktiv», sa arbeidspolitisk talskvinne i Ap, Anette Trettebergstuen, på Politisk Kvarter 30.01.12. Samme dag vedtok LOs sekretariat enstemmig å anbefale regjeringen å bruke reservasjonsretten mot direktivet. Til Nettavisen kommenterte Trettebergstuen vedtaket med å si at «det som deler av LO er kritiske til er om direktivet gir oss mulighet til å fortsatt kunne begrense bruken av midlertidig arbeidskraft. Vi og alle ekspertene sier at det kan vi». Hun sa også at «det deler av LO frykter, skal ikke bli en realitet (…) bruken av midlertidige ansatte vil ikke øke med direktivet, så lenge våre regler i arbeidsmiljøloven står fast, og det står vi bastant på.»
Dette er oppsiktsvekkende av flere grunner. Å avfeie et enstemmig sekretariatsvedtak som at «deler» av LO er mot direktivet, er én av dem. En annen er at Trettebergstuen her utsteder garantier alle vet hun ikke kan holde. For det første er ikke «ekspertene» hun henviser til så enige som hun påstår. Professor i arbeidsrett Stein Evju har her i Klassekampen sagt det selvfølgelige, at vi ikke «kan være urokkelig sikre» på utfallet av en eventuell rettssak. Det eneste vi kan være nokså sikre på, er at NHO vil gå til sak så snart direktivet er implementert. Om de vil nøye seg med å gå løs på Arbeidsmiljøloven, eller om de også vil angripe tariffavtalenes innleiebestemmelser, er det eneste som er usikkert med den saken.
Så er det flere som har påpekt at vi kanskje har problemer allerede, ettersom både EØS-avtalen og EU-traktaten kan være i strid med de begrensningene vi har på inn- og utleie av arbeidskraft. Det er riktig nok. Forskjellen er den at NHO ikke tidligere har signalisert at de vil gå til sak. Og, hvilket er viktigere, at direktivet meget mulig vil ha konsekvenser for utfallet av en eventuell rettssak.
Som Kjell Skjærvø nylig påpekte på Oslofjordkonferansen, en konferanse som samler over 20 byggfagforeninger i Fellesforbundet, vil EFTA-domstolen ikke bare se på hva slags regler vi har for innleie i Norge når den får NHOs søksmål på bordet. Den vil også se på det såkalte beskyttelsesnivået for ansatte i bemanningsforetak. Da er det ikke usannsynlig at den vil legge vekt på at vi i Norge har et sterkere beskyttelsesnivå enn det som kreves i direktivet. I og med at domstolen skal avgjøre saken på grunnlag av både direktivet og tjenestereglene i EØS-avtalen, kan vi ende opp med at arbeidsmiljølovens § 14-12 (som regulerer innleie av arbeidstakere fra virksomheter som har til formål å drive utleie) blir dømt i strid med direktivet som en uforholdsmessig restriksjon: Den er ikke nødvendig for å hindre misbruk, og den går lenger enn det som er nødvendig for å sikre et velfungerende arbeidsmarked.
Dette er ikke paragrafrytteri. Det er kjernen i striden: Hvorvidt faste ansettelser fremdeles skal være en hovedregel i norsk arbeidsliv. I Norge er det sånn i dag at også bemanningsforetak må ansette folk fast (selv om mange har forsøkt å omgå regelverket ved å opprette det de kaller «faste ansettelser uten lønn mellom oppdrag»). Sånn er det ikke i EU. Også der er fast ansettelse den vanlige formen for ansettelse, men det gjelder ikke for bemanningsforetak. EUs direktiv om midlertidige ansettelser gjelder nemlig ikke ansatte i bemanningsforetak, som i stedet blir omfattet av vikarbyrådirektivet. Og det regulerer ikke ansettelsesformen deres. Direktivet stiller overhodet ingen krav til ansettelsesformen i bemanningsforetakene.
Slik legger ikke bare vikarbyrådirektivet til rette for et mulig norsk nederlag i EFTA-domstolen, det hopper også bukk over de viktigste spørsmålene for de som jobber i bemanningsforetakene: Ansettelsestrygghet, visshet om en fast inntekt, mulighet for å få boliglån osv. Uten å ha dette på plass, er det såkalte likebehandlingsprinsippet lite verdt. For hvor likebehandlet blir du egentlig, dersom du har lik lønn som de ansatte i innleiebedriften to dager i uka, men må sitte hjemme uten lønn de tre neste?
Roar Abrahamsen i Fellesforbundet avd. 5 skriver på foreningens hjemmeside at han som Ap-medlem og fagforeningsleder «ærlig og oppriktig mener at Ap ikke kan leve med denne uenigheten (…) det er en grunnleggende uenighet som omhandler ikke mindre enn fagbevegelsens grunnmur». Han er redd partiet «holder på å miste kontakten med grunnplanet i fagbevegelsen». Jeg deler hans bekymring. Med mindre Trettebergstuen mener regjeringen skal «gå tvers gjennom lov til seier» dersom NHO får medhold i EFTA-domstolen, deler hun ut løfter som ikke kan holdes i et spørsmål som er altfor alvorlig til at vi kan gamble med det.
Dette er alvorlig også med tanke på valget i 2013. Selv om Trettebergstuen unektelig har rett i at «den største trusselen mot arbeidsmiljøloven er en Høyre-Frp-regjering», så kan det bli vanskelig å overbevise grunnplanet i fagbevegelsen om dette. Særlig ettersom argumentet har blitt brukt så flittig i kampen rundt vikarbyrådirektivet. Det at Høyre og Frp vil deler av Arbeidsmiljøloven til livs, betyr jo ikke at vikarbyrådirektivet er uproblematisk – men slik er det altså blitt argumentert.
Motivasjonsunderskuddet som gjør at folk sitter hjemme i stedet for å stemme rødgrønt, blir ikke mindre av slikt. I en sak som dette må vi dessuten kunne forvente at det går utover motivasjonen til mange av de som normalt driver valgkamp i fagbevegelsens regi. Dette handler ikke om trusler eller maktmisbruk fra LO-hold, slik enkelte kommentatorer ser ut til å mene. Det er enklere enn som så: Å tydeliggjøre forskjellene mellom borgerlig og rødgrønn arbeidslivspolitikk kan oppleves som vanskelig dersom det samtidig verserer en sak for EFTA-domstolen, takket være en koalisjon av Ap, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet.
