Film- og Teaterteknisk Forening

Januarbrev 2011 

Godt nytt år! Så har mammon fått sitt for denna gangen, og alle kremmer’a kan telle penga sine. Og de fleste andre av oss er i litt knipe med kronene og har sikkert eti og drekki litt for mye. Vært for rause med gavene osv… Jula er liksom ikke min greie. Men på tross av det, med åra har jeg fått det for meg at jeg liker høytider—høy tid, jeg liker å væra høy . Fritid også. Fri-Tid. I det hele tatt går jeg for både Ramadan, Id og Sabbaten. Mer av den slags. Mer som løfter folk ut av det daglige som gamle Moses utrykte det

Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig!  Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, hverken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer.  For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.

Dette utsagnet har jo vært bakgrunnen for mye slags lovgivning, fra Magnus Lagabøters middelalder-lover til siste utgave av arbeidsmiljøloven. I blant oppdager jeg at sosialisten i meg er blitt en mer og mer konservativ fyr. Det dreier i større og større grad om å forsvare ”gammelmodige” holdninger til mye..  Jeg misliker mange av de trekka som vokser fram i vår tid. Blant annet utviklinga mot ”24-timers samfunnet”.

Hvor er det jeg vil med dette? Jo, i embeds medfør følger jeg jo med på hva arbeidskjøper-organisasjonen Spekter har å melde. I siste nummer av bladet deres tar viseadministrerende direktør Bratten under overskriften ”Mot normalt” opp hvordan samfunnet utvikler seg med at folk jobber på alle mulige tider og at det som vi alltid har kalt normalarbeidsdagen forvitrer. Og så er holdninga, slik jeg leser henne, at sånn er det bare, dette må vi bare akseptere og tilpasse oss. Som med ”finanskrisa”. Forhold som er politisk betinga blir sett på som naturfenomener. Det dreier seg jo om valg relatert til en samfunnsutvikling. I denne sammenhengen om avtaler og lover.

”Enhver regulering gir aktører makt. Det kan være aktører som anvender hele sin arbeidsdag og vel så det med å jage avvik og feil i et mylder av regelverk og det kan være aktører som får ny forhandlingsmakt for sine grupper ved å forvalte avviket svært strengt i forhold til fortidens normalbegrep.

Hvor ofte hører vi ikke at opparbeidede rettigheter ikke skal røres eller endres?

Dersom slike rettigheter er utviklet i et samfunn med andre utfordringer enn de vi har i dag, og faktisk kan være til hinder for nytenkning og løsning på dagens utfordringer, bør gamle kjepphester og hellige kuer ryddes til side.”

”Og jage avvik og feil ”- jeg føler meg truffet, er blant dem som bruker mye av tida mi på nettopp det. Er det så nøye a, med lover og avtaler?  Ja, og forhandlingsmakt, selvsagt søker vi det, eller er det dere i Spekter som skal ha det? Forskningsstiftelsen Fafo har kommet med flere forskningsrapporter om avvik fra arbeidsmiljøloven. Fagforbund har anledning til å dispensere fra den og det er et stadig sterkere trøkk på fra motparten om det. Men det har seg altså slik at i den sammenhengen sitter vi på korta. Vi behøver ikke forhandle engang, bare si NEI.  Er det det hu synes er så ille?

”Det er et faktum at flere av fagforeningene i offentlig sektor i dag forsvarer heller rigide rammer for hvordan oppgaver skal løses og ikke minst når de skal løses”.

Her er det jo klar tale.. . Hva slags avtaler/lover er det de vil ha? La oss snakke om det, si tinga rett ut, så kan vi jo forhandle ut fra hver vår maktposisjon.

På landssamlinga for de tillitsvalgte i de teatertekniske fagforeningene blei jeg bedt om å si litt om gjennomsnittsberegning. Jeg starta med å sitere  Martin Tranmel som på et møte i 1911 sier:

"Den faglige situation nu kræver, at organisationsarbeidet lægges paa et mere revolutionært grundlag end før. I henhold hertil peker møtet paa som nærliggende program A. 1. De skriftlige bindende overenskomster avskaffes. 2. Forsikringsvæsenet sløifes. B. Som kampmidler benyttes i første række: 1. Streik. 2. Sympatistreik. 3. Boykot. 4. Obstruktion.

STREIK, BOIKOTT og OBSTRUKSJON!!!!

Jeg tenkte jeg skulle provosere forsamlingen ved å si at jeg står for nær sagt det motsatte i dag. At jeg betrakter oss som positive aktører i teaterfeltet. At jeg var åpen for å fjerne det som eventuelt var av slagg i avtalene våre. At jeg var tilhenger av å bruke personalressursene optimalt, osv. Det var visst et forsøk på å sparke inn en åpen dør. Det virka som selvfølgeligheter på folk. Den samme holdninga tror jeg en finner nesten overalt i fagbevegelsen i dag. Så jeg gir Bratten rett i at det er andre tider, det har skjedd litt på 100 år.  Men om hu mener fagbevegelsen er noe hinder for en fornuftig utvikling er vi på hver vår klode. Tvert i mot. Men ok selvsagt innen ramma av gode avtaler.

Nå har NHO nettopp holdt sin årlige konferanse i Operaen om ”velferdsfella”. Den er godt kommentert og slakta av flere (se bla nettsida vår, www.fttf.no). Spekter har leid de samme fjonge lokalene til sitt årlige event i juni, med tittelen ”Mot normalt”. Ser ut som en arbeidsdeling mellom de store arbeidskjøperorganisasjonene dette, de deler dette mellom seg. NHO tar velferdsordningene, så leder Spekter an i en offensiv mot lover og avtaler. Begge disse påkosta konferansene illustrerer betydningen av å være organisert. Skal NTO og Spekter være aleine om å legge premissene for samfunnsutviklinga? Trengs det ingen motkraft?

Årsmøte